Tøyenhagen B/L

Tøyenhagen Borettslag består av «gråbeingårder». Vanligvis brukes betegnelsen «gråbeingårder» på dårlige arbeiderboliger, men dette er meget urettferdig ovenfor de ekte Gråbeingårdene ved Jens Bjelkes gate.

Navnet har de etter byggmesteren og eieren, Ole Olsen, som ble kalt «Gråbein-Olsen». Årsaken til at han fikk dette rare navnet vites ikke, men noen mener at han kom fra Gråbeinsletta på Sagene – andre mener at han ga bygningsarbeiderne «Gråbeinsild» å spise.

Gårdene til Ole Olsen hadde nokså høy standard sammenlignet med andre arbeiderboliger i samtiden. Den første, Tøyengata 40, stod ferdig i 1887, deretter fulgte nummer 36 og så nummer 38.

Det som gjorde gårdene så bra var at de var solid bygd, samt at de hadde en flott fasade (ikke puss og maling som var det vanlige).

I «Gråbein-Olsens» gårder var det mursteinsfasader, som var en dyr byggemåte – man måtte finmure og bruke pen teglstein. Til gjengjeld var fasadene tilnærmet vedlikeholdsfrie.

I disse gårdene slapp man å gå på do «i gården»; gårdene hadde «fall-do», eller «klaske-dass» som det het på Østkanten. Det som kanskje gjorde gårdene særlig flotte, var at det fantes lys og luft innad i kvartalet. Vanlig utbygging av leiegårder for arbeidere var å legge en forgård mot gaten, så en bakgård inne i kvartalet (og ikke sjelden en bakgårds-bakgård).

Sett med våre øyne var disse gårdene grovt overbefolket på slutten av 1800-tallet. Tøyengata 40 hadde opprinnelig 35 ettroms og 3 toroms-leiligheter. Her bodde det i 1891 hele 222 mennesker; dvs. 5,8 pr. leilighet. I 1899 bodde det «bare» 186 i samme gård. Tøyengata 38 var særlig flott; denne inneholdt opprinnelig 14 ettroms og hele 9 tomroms-leiligheter. I 1891 bodde det 130 personer i denne gården; i 1899 «bare» 109 personer.

Via folketellingen i 1899 får man et inntrykk av hva slags folk som bodde i Tøyengata 38; de aller fleste hovedforsørgerne var arbeidere eller håndverkere. Her bodde det en vognmann, en gassarbeider, en smed, en forgyller og en skomaker. I gården bodde det også 4 enker sp, ble forsørget av deres barn. Bare 25 % var født i Aker eller Kristiania; 60 % var født på Østlandet og drøye 10 % var svensker.

Noen av familiene hadde svært mange barn. Ragnar Forbech, som var prest i Tøyenkirken omkring 1920, forteller at i en ettroms leilighet i Gråbeingårdene bodde den dengang en mor, far og 16 barn! Den største familien i Tøyengata 38 i 1899 var smeden Lars, med konen Andrine og ni unger. Eldstemann var 21 år (murerlærling), yngstemann het Timann og var under ett år gammel. I en annen leilighet bodde enken Karen Helene med sine 8 barn pluss en tante. Barna var født i 1885, 1887, 1890, 1892, 1894, 1896, 1898 og i 1899. I 4. etasje i oppgang 3 i Tøyengata 38 bodde tre generasjoner sammen. Det var enken Karen Dorthea (58 år), datteren Hulda Elise som var 17 år og syerske og sønnen hennes, Rolf, som var under 1 år gammel.

Det finnes en egen visningsleilighet i borettslaget som viser hvordan leilighetene så ut i denne perioden, og denne lå i Tøyengata 38B – Ett-roms arbeiderleilighet i en Gråbeingård. En enkelt, men borgerlig møblert leilighet som viser hvordan den svenske familien Bjørklund kan ha levd på begynnelsen av 1900-tallet. Oslo Bymuseums har denne leiligheten på utstilling og vises etter avtale på tlf. 23 28 41 70