Om selskapet

AS Kontorfunktionærenes Forenings Byggeselskap (AS KFB) er eier av det øverste kvartalet av Jessenløkken-bebyggelsen på Fagerborg i Oslo. Bygningene, som er i nordisk nybarokk stil, stod ferdig i 1921. Arkitekten bak AS KFB er Henry Coll. Boligaksjelaget består av 95 leiligheter fordelt på 12 bygårder.

Selskapet ble stiftet i 1916 på initiativ fra Kontorfunktionærenes Forening for å hjelpe deres medlemmer direkte med å skaffe seg en rimelig bolig. Kristiania opplevde på denne tiden stor bolignød og det ble oppmuntret fra myndighetenes side til å sette i gang bygging. AS KFB fikk avgjørende hjelp fra kommunen til å oppføre sitt kompleks, både i form av rente- og avdragsfritt lån og som garantistilling for de øvrige lånene. Kun en tiendedel av byggekostnaden ble dekket av innbetaling fra aksjonærene.

Følgende adresser hører med til boligaksjelaget:

• Jonas Reins gate 1
• Jonas Reins gate 3
• Jonas Reins gate 5
• Jonas Reins gate 7
• Jonas Reins gate 9 A, B, C
• Gørbitz’ gate 2
• Gørbitz’ gate 4
• Gørbitz’ gate 6
• Gørbitz’ gate 8
• Gørbitz’ gate 10
• Jacob Aalls gate 64
• Kirkeveien 123B

Foto: Marianne Isaksen

Historien om Reidars benk

Alle benker med et skilt, har en historie. Det har også den grønne benken på hjørnet av Jacob Aalls gate og Jonas Reins gate.

Hvor det står: «Til minne om Reidar som elsket dette strøket».

Reidars familie var, og er urinnvånere i bygget vårt (AS KFB). Han ble født i 1919 og flyttet inn i Gørbitz gt 8, den gangen bygget var nytt. Han lekte på løkkene og gikk på Fagerborg skole sammen med blant annet forfatteren Andre´ Bjerke og samfunnsforskeren Wilhelm Aubert.

Reidar kjente de jødiske familiene i bygget vårt. Snuble steinene minner oss om dem.

Han kjente krigsseileren som ble torpedert tre ganger og etter krigen fikk store problemer. Som de fleste krigsseilere måtte han døyve dramatiske opplevelser med alkohol.

Som ung student under krigen, slapp han unna den store studentarrestasjonen i Universitetets Aula. De fleste studentene ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Han opplevde også tyskernes razziaer i bygget og rømte over loftet.

Etter krigen fortsatte han sosiologi studier i USA. Etter 10 år kom han tilbake til Gørbitz gate 8. I 1970 stiftet han familie og engasjerte seg i byggets ve og vel.

Den gangen var det dårlig med leketilbud for barn i bakgården. Ballspill var forbudt. Barnefamilier gikk sammen og snekret sandkasse og skaffet lekestativ. Frukttrær og bærbusker ble plantet og bakgården ble den sosiale møteplassen for store og små, som den er i dag. I noen år ble det, på dugnad, holdt 17 mai feiring i bakgården. Barna laget oppslag til feiringen, hvor alle var velkomne. Reidar var pådriver til mye av dette. Da han ble pensjonist og sluttet i Forskningsrådet, var han vaktmestere en periode . De siste 5 årene av sitt liv var han blind og pleide å sitte på en gammel, slitt benk, der nåværende benk står i dag. Han var interessert i mennesker og satte stor pris på den gode samtalen. Mange var det som fikk en god prat.

Da Reidar gikk ut av sin tide 2005, ønsket familien i stedet for blomster, penger til enn ny benk og et skilt.

Vi som bor i dette bygget med vakre omgivelser er privilegerte. Godt naboskap var Reidar opptatt av. Det må vi verne om.

Slik tenker jeg som var så heldig å få dele livet med ham.

Nina Eitrem Haavie

13. mai 2023