Om sameiet

Historien om Olaf Schous vei 12 til 18

I dag består OSV 12 til 18 av fire oppganger med ett, to og treroms leiligheter. Sameiet er en del av sin tids største boligprosjekter i Norge og som ble realisert i rekord fart i 1930 årene. Navnet og historien stammer fra familien Schous herregård som lå på tomten omtrent der OSV 12 til 18 står i dag.

Det var industrimannen Halvor Schou (1823-1879) og hans kone Anna Cecilie (født Crowe) som hadde gården på den tiden. Selve gårdsdriften forpaktet de bort, men det var her familien hadde sitt sete – med utsikt over Kristiania og fjorden. Halvor var andre generasjon Schou på Sinsen. Hans far, kjøpmannen Christian Julius Schou (1792-1874) kjøpte gården i 1833-34 og flyttet dit fra sin bolig i Lakkegata. De neste hundre årene var Sinsen en storgård i Schou-familiens eie, til den ble solgt ut av slekten i 1934. Da var Oslo i vekst og boligbehovet økende. Firmaet Brødrene Johnsen Murmestre AS kjøpte Sinsen, og Sinsenbyen ble bygget

Chr. Schou var blant de driftigste forretningsmenn i Aker. Schous bryggeri nederst på Grünerløkka var en av hans prosjekter. Den opprinnelige Sinsen gård ble ødelagt av brann i 1830 årene. Halvor Schou bygget igjen opp Sinsen gård i slutten av 1830 og ble liggende der hvor Schouterrassen åpner seg. Hovedhuset lå der vi nå er. Olaf Schousvei 12-18. Platået der Schouterrassen nå ligger, og området østover mot Fjellhaug ble ryddet, og man anla en kjempediger park med lysthus og tømmerstuer mellom trærne, gården ble en av de flotteste i Aker. I 1930-åra kom en ny runde med utbygging. Entreprenørfirmaet Brødrene Johnsen kjøpte et større område fra Sinsen gård i 1934, og anla Sinsenbyen. Det ble også sporveisforbindelse til Sinsen samme år. Sinsenbyen var i sin tid et enestående prosjekt som på kort tid skaffet 2500 nye leiligheter til over 10000 beboere i en periode hvor det var stor mangel på boliger i Oslo. Hele sinsenbyen kostet 33 millioner å realisere og det gikk med 33 millioner murstein i byggeprosessen. Referanser: Sinsenboka «Helge Iversen» og slik det var Øivind B. Hansen